I siste liten..

Det er det samme hver høst, i hagen råder et kappløp med tiden. De fleste planter vissner ner eller blir klippet vekk, andre igjen, som denne Clematis ‘Jouiniana Praceox’ får meg å holde pusten litt og lure på om jeg skal få sett den blomstre.. Den er ny av året så jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente meg.

Så mye knopper, overalt er det klaser av knopper som saktelige svulmer opp, ja for så her års går det sakte. Bak ved trattorian når ikke lenger solen helt frem, nå som den står lavere på himmelen er våres tak i veien for de få varmende solstråler som finner veien gjennom skylaget. Er det skyggeforholdet som forsinker knoppene eller er det jeg som synes det går langsommere enn ellers av frykt for frost?

C. ‘Jouiniana Praecoux’ skal være en ypperlig bunndekker, særlig under høyvokste tre, da den selv ikke klattrer. Hos meg har det kommet seg godt opp i espalieret, ikke har jeg hjulpet stort til heller. Den har vokst til seg godt over 2 meter. Seinblomstrende som den er burde den ha blomstret alle rede fra august, men hos meg kommer de altså først i begynnelsen av oktober.

Og se idag, dagen etter, i den kjølige morgenstunn (+1..) så finner jeg noen blomster til. Nå må det ha vært frost i natt men jeg ser ingen spår av det, enda… helgen får brukes til å redde hva som reddes kan av potter ute. Høsten er et faktum..

Men tiden høll akkurat – jeg rakk få sett Jouiniana Preaucoux blomstre.