Du hadde ikke sett den..

Du hadde ikke sett den, hadde jeg ikke vist deg den, sier jeg. Jo ho da, sier den (anti)hagetokige mannen min. Det hadde jeg visst det, så klart. Men jeg lurer jeg, det er jo så hvidt jeg ser den selv. Den lille Erythronium dens-canis. Jeg lurer på om man ikke må være litt hagenerd for å oppskatte disse små vårlige delikatesser.

Ellers så burde man kanskje plante et hav av dem, så ser man dem kanskje litt bedre? De er jo ikke større en krokusen ved siden av.

Krokus burde man også se til å få fler sammen av. Rundt om i hagen står det noen få spredde utover hagebeddene. Det er ikke med vilje men heller det at jeg notorisk graver dem opp når jeg deler og flytter på stauder misstenker jeg..

Men på et sted har jeg klart å samle dem sammen. Misstenker at jeg ikke graver så mye akkurat her da..

Krokus er en flott syn når mange kommer sammen. Jo, nok nyter jeg synen av en, to ensomme og, men når det blir slik liker jeg det bedre…

Med kjøpte løk er det litt annerledes, i hvert fall hvis man husker på hvor man plantet dem. Disse Iris ‘Katharine Hodgkin’ satte jeg i staudetrappa og enn så lenge har jeg klart huske de er der..

Husker gjør jeg også den lille blåveisen, men den blir visst aldri større. Frøplanter finner jeg rundt om men denne planten forblir liten og søt.

Nog er det rart med våren, det skal ikke så mye til for å glede et frossent hjerte. Bare snøen gikk kommer det opp små blomster både her og der. Jeg har på følelsen at våren er tidlig til tross all snø vi har hatt..